Emilies favoritter: 11 bøker som gjør deg til et varmere, klokere menneske

I Måken er vi så heldige å dele kontor med daglig leder av SKOKS, Skeivt Kunst- og Kultursenter, Emilie Åberg. En dag i lunsjen tipset Emilie så varmt om en bok: A letter to my transgender daughter av Caroline Hays.  Jeg spurte Emilie om hun kunne dele flere av sine boktips på bøker med transtematikk, og hun hadde så mye klokt og varmt og si. Resultatet ble en halvannen times samtale om Emilies favoritter og mange nye innslag til leselista.

Mens jeg redigerer dette innlegget blir det kjent på nyhetene at britisk høyesterett har avgjort at kjønn i lovsammenheng skal forstås som biologisk kjønn. Dette er et av mange politiske tilbakeskritt og en større ladet diskurs som gjør det vanskeligere å være transperson.

Litteratur kan også være motstand, og hva vi velger å lese er óg et valg om hvilke verdier og stemmer vi vil støtte opp under.

Først spurte jeg Emilie om hun kunne fortelle litt om SKOKS.

«SKOKS er et skeivt kunst- og kulturhus i Oslo hvor det skjer ca. fire, fem aktiviteter i uka. Her er det grupper og enkeltpersoner som organiserer alt fra standupshow til håndarbeidskvelder, kurs for å skrive poesi og bandskole for svartmetall. Kort sagt: Mye forskjellig. Også har vi et åpent rom hvor folk kan komme for å spille brettspill, låne seg en bok fra biblioteket vårt, eller få seg en kaffe og en kakebit fra kaféen når vi har arrangementer. En skeiv storstue er målet!» sier Emilie smilende.

De fleste bøkene Emilie tipser om finner du i SKOKS-biblioteket. Emilie sitter med en høy bunke bøker og finner fram en bok et rosa cover. Jeg spør om hun kan ta oss gjennom de forskjellige.

A letter to my transgender daughter står på Emilies liste over anbefalte bøker.

1.        A letter to my Transgender Daughter av Caroline Hays (2022)

Vi starter med Emilies favoritt.

“A letter to my Transgender daughter er en utrolig fin fortelling skrevet av en mor til en transdatter, som forteller om livene deres i en relativt liberal by i en amerikansk sørstat. Foreldrene får et barn som kommer ut som jente, og som viser mange tegn før hun setter ord på det. Boka handler om hvordan moren og faren håndterer dette sammen, og hvordan de håndterer samfunnet rundt dem.»

I boka blir familien meldt til barnevernet fordi datteren blir sett gå med kjole, og de tvinges dermed til å flytte for familiens trygghet. Det er en sann historie om livet til en amerikansk familie, skrevet av moren og utgitt under pseudonym.

«Den er utrolig menneskeliggjørende» sier Emilie og fortsetter:

«I den tiden vi er i nå politisk er det lett å tenke at alt som skjer er tall eller ting langt unna. Så disse menneskeliggjørende, veldig konkrete historiene synes jeg er utrolig fine. Når man ser på tallene over hvor mange transpersoner som flytter for tryggheten sin, så glemmer man at bak hvert tall er et individ, og bak hvert individ er det mange andre mennesker som også får livene sine snudd på hodet. I denne situasjonen får hele familien livet sitt totalt endret.

Historien tar oss et skritt utenfor transpersonen selv. Et skritt utenfor de direkte berørte tar oss fint videre til Feminin Gange av Molly Øxnevad. En norsk klassiker!», forteller Emile.

2.        Feminin gange av Molly Øxnevad (2022)

«Feminin gange er en norsk klassiker. Og utrolig fin!», forteller Emilie.

Romanen handler om ekskjærestene Tor og Liam. Tor er cismann og Liam er transmann, og gjennom Tors øyne blir vi med på en biltur fra Stavanger til Oslo fordi Liam skal til utredningstime på riksen.

«Boka er en fin inngang for cisfolk som ikke kjenner erfaringene på kroppen selv.  Ved å sette hovedpersonen til en karakter som er cis, og som heller ikke kan så mye om disse temaene, skaper det en fin inngang til hvordan snakke om tematikken, og hvordan det er å faktisk kjenne noen som står i det. For det er ikke nok transpersoner til at alle kan kjenne noen godt og være nær nok til å få vite hvordan det er.

Molly Øxnevad kom også med en ny bok i fjor: Spiro. Den står definitivt på leselista mi!», sier Emilie.

 3.        Melissa av Alex Gino (2015)

Emilie finner fram en bok med et cover som er teipet og tusjet på.

«Dette er en bok av Alex Gino, og jeg sier en bok av Alex Gino fordi den har hatt mange titler», sier hun og viser fram coveret.

«Den ble først publisert under tittelen George. Så oppfordret forfatteren til «sharpie activism» som hen kalte det. Det var å tusje over det gamle navnet og kalle den Melissa’s story. Men det nye, offisielle navnet er Melissa.

Grunnen til at tittelen ble endret er fordi hovedpersonen er en ung transjente som blir kalt George i starten av historien og som endrer navn til Melissa mot slutten. Tittelen legger jo et premiss på lesingen. Når den heter Melissa blir man mer fokusert på at vi skal forstå Melissa i stedet for at vi skal finne ut hvem George er. Jeg er veldig glad i tittelendringen.»

«Det er en veldig søt bok. Hovedpersonen er et barn som utforsker sin egen identitet. Hun har kjempelyst til å spille Charlotte i «Charlotte’s web» på skoleteateret. Sammen med en venns familie får Melissa mulighet til å utforske kjønnsuttrykk.

Melissa er en veldig fin og menneskeliggjørende historie om transbarn.

Vi snakker lite om transbarn, mye mindre enn vi burde. Det er en gruppe som har andre behov enn det vokste transpersoner har. Vi voksne er nok i større grad fokusert på å finne et begrep, en betegnelse, og en identitet, mens jeg opplever at mange barn og unge ikke er så opptatt av de markørene, men mer opptatt av friheten til å kunne utforske og uttrykke seg selv.

Det rommet til å finne ut av ting er fint utforsket av Gino i historien. Det er en veldig søt historie for litt eldre barn, men den kan også være et godt verktøy for foreldre som lurer på ting.»

En godt lest utgave av Du får den slutten du vil ha.

4.        Du får den slutten du vil ha av Forfatterkollektivet 7 (2024)

Emilies eksemplar er godt slitt, og hun forteller at den har vært med på mange bussturer.

«Jeg elsker også regnbuen på coveret sånn at den er tydelig skeiv i bokhylla, hvis jeg kan snike inn litt Måken-reklame», sier hun og smiler. «Her er det to fine historier om transpersoner: ‘Til gården’ og ‘BUF-etat’. I denne boka får vi se skeive som får lov til å være noe annet enn bare skeiv. Man får se skeive personer med feil og mangler.», forteller Emilie.

‘Til gården’ er en novelle om en transperson som sliter med mye, som ikke bare har med det å være trans gjøre. Det er en fin hverdagsrepresentasjon. Det er ikke så ofte i hverdagen jeg tenker over hvorvidt jeg er trans. Det handler mest om når jeg skal forholde meg til politikk og i noen få hverdagssituasjoner. Så det er veldig fint å få de historiene representert også. «Til gården» er en sånn historie, der hovedpersonen bare får lov til å være en person med alle sine sider.

I ‘BUFetat’ påvirker det historien i mye større grad. Mannen til hovedpersonen er transmann, og man leser om transfobien disse to møter i et møte med BUFetat om juridisk adopsjon av barnet til hovedpersonen.

Dette er en utfordrende situasjon som både en del skeive og en del foreldre står i, men som får et ekstra lag av transfobi når de i det offentlige organet ikke har den kompetansen de trenger og heller ikke evner å møte folk på en god måte.  Situasjonen er nok dessverre altfor representativ.

Jeg er veldig glad i noveller fordi de kan gi så fine øyeblikksbilder, og man får virkelig tid til å gå inn i en situasjon. En roman er fin til veldig mye, men for å få et innblikk i en hverdag synes jeg novellen er ekstremt effektiv når man får dette ene øyeblikket i tiden. En generell anbefaling til hele Du får den slutten du vil ha om du har lyst til å bli sett gråtende på bussen», smiler Emilie.

5.        World running down av Al Hess (2023)

«World running down beskriver et dystopisk samfunn hvor kun noen byer fungerer, mens det er vanskelig å leve utenfor byene. Vi følger hovedpersonen Valentine, en transmann, som reiser i områdene utenfor byene med et mål om å komme inn i Salt Lake City. Der finnes økonomiske muligheter, trygghet og tilgang til kjønnsbekreftende behandling. På veien møter han en kunstig intelligens som mot sin vilje er plassert i en androidkropp. Det oppstår en gjenkjennelighet mellom transmannen og denne kunstige intelligensen som plutselig har fått en kropp selv.

Boka skaper et fint bilde på at vi er trans også når verden går under.»

6. En balansert debatt av Miriam Aurora Hammeren Pedersen (2022)

«Dette er en utrolig fin liten diktsamling som handler om forfatterens erfaringer som transkvinne. Det er en blanding av kortere og lengre dikt, om hverdagssituasjoner, og større spørsmål, men på et personlig plan.

Spesielt finner jeg diktet som samlingen har fått navnet sitt fra utrolig sterkt, og jeg anbefaler alle å lese det.»

Hva var det som traff deg i diktet?

«Det var de menneskelige hverdagslige skildringene satt inn i det politiske og det gjenkjennelige. Det skjer så mange små ting i hverdagen som ofte for utenforstående kan bortforklares med «jo jo sånn skjer» eller på den andre siden skaper store reaksjoner som «så grusomt at du ble utsatt for det!». Det sitter i kroppen lenge, men jeg har ofte ikke energien til å reagere kraftig der og da, og tenker ofte at en kraftig reaksjon ikke gjør noe særlig, men det påvirker. Det er en form for hverdagstransfobi man møter mye av.»

 7.        The bride was a boy av Chii (2016)

«The bride was a boy er laget den japanske tegneserieskaperen Chii. Den kan ligne på Maia Kobabes Genderqueer i at det er en selvbiografisk tegneserie, her skrevet av en transkvinne. Jeg har lite til overs for tittelen The bride was a boy fordi hovedpersonen jo er ikke det. Denne boka er skrevet som en slags inngang i Chi sitt liv og prosessen til å forholde seg til kjønn i Japan. Den tar for seg mange grunnleggende ting: Hva er regnbueflagget, hva betyr de forskjellige bokstavene i LHBTQ+-forkortelsen og hva er prosessen for transisjon i Japan, medisinsk, juridisk og sosialt. Det er tydelig at den snakker til et japansk publikum, så en del ting oversettes nok ikke så godt i kulturell kontekst til Europa, men jeg synes det er et spennende innblikk til en annen opplevelse i et annet samfunn.»

 8.        Transgressive av Rachel

«Dette er en essaysamling som er organisert etter forskjellige temaer. Innholdslista er som et oppslagsverk, hvor det fins hovedtemaer med underkategorier. Den er ikke nødvendigvis tenkt som noe som skal leses perm til perm, men det er sånn jeg har lest den likevel. Jeg synes den er veldig spennende. Undertittelen er jo «a trans woman on gender, feminism and politics». Det er absolutt en feministisk tekst av en feministisk transkvinne. Jeg er uenig i mye av nyansene i det hun sier, og det synes jeg er veldig spennende.

For meg har å lese den har vært en fin, konkret påminnelse på at man ikke kan ta en persons ord som representativt for en hel gruppe.

Det er mange begreper i transdebatten, og ting som man antar at folk vet. Som ny og interessert i hva som snakkes om, så er det fint å kunne slå opp hvis det dukker om ting man ikke henger med på. Det er denne boken veldig fin til.»

9.         Pet av Akwaeke Emezi.

Pet handler tenåringsjenta Jam som lever i Lucille, en utopisk by i USA, hvor magiske skapninger og monstre en gang levde side om side med menneskene.

«Pet er et veldig fint eksempel på hverdagsrepresentasjon, litt som i «Til gården». Hovedpersonen er en transjente, men det har ingenting å si for fortellingen. Hvis du ikke følger med, kan det hende du ikke får det med deg en gang.  Selve historien handler om vold i nære relasjoner, på en fin, kunstnerisk måte som nærmer seg tema uten å hoppe inn i det og si ting på en veldig eksplisitt måte.

Jeg anbefaler på det varmeste å lese den. Både fordi det er en veldig god bok, og fordi det er deilig å lese om transpersoner der det at de er trans ikke er en viktig del av fortellingen.»

 10.   Who’s afraid of gender? av Judith Butler (2024)

«Judith Butler kom med en ny bok i fjor. Mange har nok lest hen før. Butlers tekster har blitt brukt av både feminister som mener transpersoner ikke har noen plass i feminismen og av de som mener transpersoner absolutt hører til. Butlers bok Who’s afraid of gender gjør det veldig tydelig hvor hen selv står. Hen tar for seg tema kjønn som en sosial konstruksjon, på en god, filosofisk og akademisk måte – mye mer utdypende enn kapittelet man får på exphil»

 11.  Wandering son av Takako Shimura (2002)

«Wandering son er en manga fra 2002. Den har også blitt gjort om til en animasjonsserie. Mens The bride was a boy er opptatt av å definere skeive begreper, utforsker wandering son identitet helt uten å sette ord og merkelapper på noen. Jeg kommer likevel til å sette litt merkelapper på folk for å kunne snakke om dem nå.

Vi følger en vennegruppe med fire personer i 11-, 12årsalderen kanskje. Tiden hvor cisguttene enda ikke har kommet i puberteten, men cisjentene har begynt. To av hovedpersonene, som i jeg leser som en transgutt og en transjente, utforsker handlingsrommene for kjønnsroller. En prøver å komme på skolen i gutteuniform og ser hvordan det fungerer. En annen sniker seg ut hjemmefra med søsterens kjole og en parykk i en pose og skifter på et kjøpesenter for å kunne gå med en venn som en annen versjon av seg selv.  

Det er en veldig enkel og leservennlig fortelling som handler om barn som utforsker og som ønsker å være seg selv. De er på ingen måte opptatt av begrepene eller begrensningene, men de er opptatt av å kunne finne en måte å uttrykke følelsene de kjenner på. Jeg anbefaler den veldig.»

Den er ikke så lett å få tak i, advarer Emilie, men med litt leting så finner man det meste.

Helt til slutt, hvis du skal anbefale en bok til noen som prøver å finne ut av identiteten sin?

«Jeg lener nok Ginos Melissa, for det er fint å se om du kjenner deg igjen i noe. Ellers er Wandering son også fin å se på hvis man lurer på om man er transfeminin, eller for å se om man kan kjenne seg igjen i en del ganske vanlige barndomserfaringer. Hvis man lurer på om man er ikke-binær ville jeg anbefalt Maia Kobabes Genderqueer»

Hvis du kunne anbefalt en av disse bøkene til en cisperson som vil lære mer om transpersoners erfaringer?

«Ingen tvil! Det er Caroline Hays’ A letter to my transgender daughter. Ikke nødvendigvis for å lære mer, men for å få et mer menneskelig perspektiv. Den beste måten å lære om transpersoner er å snakke med transpersoner. Men denne boka er god på å synliggjøre det store miljøet rundt og å sette ting i et mer menneskelig perspektiv. Den anbefales veldig, og den står dessuten i bibliotekshylla på SKOKS!» 😊

Prideprepp: 7 bøker med med skeive perspektiver

Her er et lykketall med bøker med skeive perspektiver du kan gå våren og Pride i møte med! Enten du liker en klassiker eller en fengende samtidsroman.

🌞🌼 🌈

Jeg heter Ana Synnøve, er praktikant i Måken, og har satt sammen en liten liste med skeive bøker fra utenfor Norge. Ikke alle har jeg lest selv heller, så mens jeg gjorde research til dette innlegget fikk jeg mange gledelige tilskudd til den uendelige lista over bøker jeg vil lese!

1. Oscar Wilde: De profundis (1905)

På en liste over skeive bøker kommer jeg ikke utenom den irske dramatikeren, Oscar Wilde, som var og er et ikon i seg selv. De Profundis er et brev han skrev til sin kjæreste Lord Alfred Douglas i 1897, da han var fengslet i Reading Gaol, etter han ble anmeldt av Alfreds far for forholdet til sønnen. De profundis er på mange måter en utforsking av store tema som kunst, lidelse og spiritualitet, og i tillegg får den en ekstra dimensjon av konteksten den er skrevet i synes jeg.

På toppen av min leseliste i år står Virginia Woolfs klassiker, Orlando, og den nyere, men kritikerroste Detransition, Baby (2021) av Torry Peters, som begge er romaner om kjønn, identitet og kjærlighet.

2.        Torrey Peters: Detransition, Baby (2021)

Om du som meg liker underholdende samtidsromaner med gjennomgripende tema, er Torry Peters prisbelønnede roman Detransition, Baby for oss! Boka handler om Reese, som bor i New York og drømmer om et familieliv. Hennes eks-partner Ames, som hun fortsatt er forelsket i, har valgt å detransisjonere til å leve som mann etter å ha levd flere år som kvinne sammen med Reese. Når Ames' nye elsker Katrina blir gravid, kastes de tre inn i en dypt menneskelig refleksjon over kjønn, familie og kjærlighet. Torrey Peters skriver med en blanding av skarp humor, ømhet og rå ærlighet.

3.        Virginia Woolf (1928): Orlando: a Biography

Orlando er sagt å være en kjærlighetserklæring til Woolfs elsker Vita Sackville-West, og hovedpersonen, Orlando, var inspirert av nettopp henne. Orlando lever i over 300 år og skifter kjønn underveis, som gjør romanen til en tidlig utforskning av kjønnsmangfold. Romanen er skrevet som en fiktiv biografi, med en fortellerstemme som humoristisk kommenterer Orlandos liv og historiske epoker. Dette gjør Orlando vittig og filosofisk tekst mellom fiksjon og virkelighet, historiske fakta og drøm.

4.        Édouard Louis: Forandre seg: metode (2021)

I Forandre seg: metode skriver Édouard Louis rått og rett ut av eget liv om en oppvekst på den franske landsbygda preget av vold, fattigdom og homofobi. Boka skildrer hvordan den unge gutten Eddy Bellegueule rømmer fra egen oppvekst gjennom en total transformasjon av seg selv: han endrer klær, utseende, hvordan han går og spiser for å få innpass i de høyere klasselagene. Louis’ forfatterskap har blitt kritisert for å forråde arbeiderklassen, men jeg tenker at den i sin nådeløse ærlighet utfordrer til en ny måte å skrive litteratur om eller av arbeiderklassen. Forandre seg: metode utforsker hvordan undertrykkelse av og innad i arbeiderklassen fungerer på kropper. Reaksjonen, den nødvendige forandringen, blir også nettopp det – kroppslig. 

5.        Patricia Highsmith: Carol (The price of salt) (1952)

Carol er en klassiker om kjærlighet mellom kvinner med en lykkelig slutt. Romanen er skrevet av Patricia Highsmith, kjent for blant annet thrillerromanen Den talentfulle mr. Ripley. Carol handler om en kvinne i tjueårene som forelsker seg i den eldre og mer verdensvante Carol i 1950-tallets USA, en tid hvor kjærlighet ikke var enkel. Boka er vakker, ladet og radikal for sin tid, siden den ga kjærlighetshistorien mellom kvinnene en håpefull slutt.

6.        Shyam Selvadurai: Funny boy: a novel (1994)

Hovedpersonen Arije blir kalt «funny» når han som barn kler seg i kjoler og leker med jentene i familien. Shyam Selvadurai tar oss til Sri Lanka i årene som leder opp mot massakrene i 1983. Arije kommer fra en velstående tamilsk familie som er minoriteten i Sri Lanka. Vi følger han fra han er syv til han er fjorten, mens han prøver å forstå sin egen seksualitet. Samtidig er det store spenninger i det srilankiske samfunnet mellom singaleserne og tamilene. Funny Boy er en fortelling om å finne seg selv, om kjærlighet, konflikt og starten på det som skulle bli den srilankiske borgerkrigen.

7.        Maia Kobabe: Gender Queer (2019)

Jeg kommer heller ikke utenom Maia Kobabes Gender Queer som Måltrost forlag og vår redaktør Sonja var så heldig å oversette til norsk. Denne varme selvbiografien i tegneserieform om å vokse opp og finne ut av egen identitet er så gjenkjennelig og nær, samtidig som den for meg åpnet en ny forståelse for hvordan det kan være å være aseksuell og ikke-binær. Dette er en bok jeg anbefaler alle å lese, og når du har lest den, kan du låne den vekk til den streite venninna di eller den voksne onkelen din. Å lese Gender Queer var også en påminner for meg om at uansett hvor åpen man tenker man er, så kjenner man ikke de erfaringer man ikke har levd selv.

Dessuten er Gender Queer en av de mest bannlyste bøkene i USA for øyeblikket, så hvis du som meg har planer om å boikotte amerikansk brus denne våren, er denne boka perfekt til det! <3

Masse varme hilsener i vårsola fra Ana Synnøve <3 🐣

Har du noen skeive boktips til meg? Legg de gjerne igjen i kommentarene!

innhald: eige liv

Intervju med forfattar Per Helge Genberg

Aktuell med fjerdeboka: Trekkje seg attende, snøstrimestilt

“Eg har skrivi meg gjennom det næraste i livet mitt”, seier forfattar Per Helge Genberg. Han skriv for å gjenopprette det som har vore urett. Denne gongen er det seg sjølv og korleis han lagar si eige historie han granskar. Kven er vi, når vi legg korta på bordet for oss sjølve?

«Sjanger: stutt-prosa, innhald: eige liv, målform: nynorsk»

Kva er viktigast for deg når du skriv? Kva vil du seie om skriveprosessen din; har han endra seg gjennom åra? Og har du ei fast rutine?

Eg har gråti meg gjennom skrivinga av alle bøkene mine. Ikkje av di det i seg sjølv har vori så trist, men av di eg har skrivi det næraste i livet mitt, og då må det koste tårer, så vel dei takksame som dei såre. Reint språkleg går skrivinga lett og fort; eg tenkjer på ein mogleg tekst tidlegare på dagen og skriv ei stund ved midnattsleite. Nokre få gonger har ein tekst kommi medan eg sat og køyrde ein lang biltur, då har eg stoppa og notert. Eg skriv berre når eg kjenner at stoffet og orda er der. Det einaste ved skriveprosessen min som har kravd tid og arbeid, er redigeringa, for alle bøkene mine inneheld stutte tekstar som er skrivne kvar for seg. Å få einskildtekstane i “rett” rekkjefølgje og i “rette” bolkar, er ein viktig prosess, både for meg sjølv og redaktørane mine.

Korleis tenkjer du livsreisa di reint personleg og menneskeleg har påverka skrivestilen din og kva du skriv om? Ev.: Korleis balanserer du mellom å skrive ditt eige liv og det å skape god litteratur?

Heilt sidan eg var ung, har eg djupt inni meg ønskt å bli forfattar. Eg har støtt visst at eg var ein av dei som “kunne skrive”, men eg har samstundes visst at eg ikkje hadde forteljartalentet. Det ligg ikkje for meg å dikte opp korkje personar eller historier. Som 26-åring skreiv eg ei diktsamling som vart refusert, og samlinga var ikkje god nok. Men eg kontakta eit par forfattarar direkte, og dei gav oppmuntrande kommentarar. Ein av dei sa det “er rett å skrive om sitt eige, for det er det einaste ein har å gje verda”. Då eg 30 år seinare tok opp skrivinga att, var desse tre faktorane sjølvsagde: Genre: Stutt-prosa, innhald: Eige liv, målform: Nynorsk. Og ettersom eg er eit svært prinsippfast menneske, har eg aldri seinare tvilt på dette.

“Når me gjer opp rekneskap for oss sjølve, er me såra, bitre, engstelege, søkjer tryggleik og stadfesting, er takksame, audmjuke og fulle av kjærleik. Alt dette.”

— Per Helge Genberg

I lys av di erfaring som forfattar, kva trur du er den viktigaste egenskapen eller utrustninga ein bør ha for å lykkast innan skrivefeltet? Har du eit godt råd til komande forfattarar?

Det er – frå min synsstad – tre føresetnader for å bli forfattar:

• Eit medfødd talent

• Ein sterk, personleg ambisjon om å ville lykkast   

• Evne til å sjå detaljar og skildre dei; kvart ord skal vera viktig

Då eg i 2016 kom med i debutant-antologien Signaler, sa forlaget til oss at “det hjelper ikkje å ha ei god historie viss ein ikkje skriv godt, men viss ein skriv godt, treng ein inga god historie”.

Kven er din favorittforfatter?

Ibsen har alltid vori favorittforfattaren min.

“ Dei har rett, dei som seier skriving er undertrykte / utestengde menneske sin måte å hevde - og hemne - seg på.”

— Per Helge Genberg

Korleis har det vore å skrive denne boka? Kva konklusjonar har du trekt av å skrive denne og dei andre bøkene, personleg og litterært?

Det har vori ein meir krevjande prosess å skrive denne boka enn dei tre førre, for då var temaa klårare. No måtte eg arbeide meir med indre samanheng og struktur, av di dette skulle vera ei oppsummering, ikkje ein livsperiode i samme grad som dei tre første.

Ein viktig konklusjon etter å ha skrivi fire bøker om eige liv, er at dei har rett, dei som seier skriving er undertrykte/utestengde menneske sin måte å hevde – og hemne – seg på. Når ein skriv, har ein sjølv definisjonsmakta, ein får herredøme over si eiga historie. Hemn er eit provoserande ord å bruke, kan hende bør eg heller seie oppretting. Det handlar ikkje om å gjera vondt mot nokon, men å rette opp eit bilete, ei “sanning” som har vori skapt av andre, det handlar om å plassere ansvar der det høyrer heime. Når eg no har gjort det, kjenner eg at ein skade i meg er lækt og ei forsoning gror fram.

Og kven er vi, når vi legg alle korta på bordet for oss sjølve og gjer opp rekneskap? 

Når me gjer opp rekneskap for oss sjølve, er me såra, bitre, engstelege, søkjer tryggleik og stadfesting, er takksame, audmjuke og fulle av kjærleik. Alt dette.

Ein kan også seie at boka tek opp tema som sjølvaksept og forsoning. Kva rolle tror du litteraturen spel når det gjelder å utforske og forstå slike emne?

Litteraturen kan i stor grad gje oss kunnskap om og forståing for dei djupaste psykologiske spørsmåla. Eg veit sjølv kor mykje innsyn eg fekk frå litteratur innan eg hadde rukki å få eiga livsrøynsle, og dette held fram gjennom livet.

Trekkje seg attende, snøstrimestilt kjem ut i mars 2024.

Omslag ved Trine + Kim designstudio.

Tru og det å elske nokon av same kjøn. Korleis har det vore for deg?

Eg brukte medviti den første teksten i den første boka til å fortelje at Gud hjelpte meg til å halde ut å vera homofil i ei tid då ein ikkje kunne tala om dette temaet til nokon. Frå eg som trettenåring vart fullt klår over legninga mi til eg våga fortelje det til nokon, gjekk det 13 år!

For meg som homofil har altså trua berre vori ein styrke, aldri noko problem. Etter at eg 40 år gammal endeleg “kom ut” heilt offentleg – i form av avis- og radiointervju  -, var eg i nokre år ein aktiv homopolitikar innanfor kyrkja, og eg har skrivi mange sterke avisinnlegg for denne saka. Å vera open på det private planet var viktig i si tid, men først ved å stå fram offentleg vart eg eit heilt menneske.

Korleis står homosaka i 2024?

Utviklinga har vori så utruleg positiv dei siste tjue åra, stundom kjennest det som me levde i ei anna verd så seint som på 1990-talet. På eitt vis blir eg freista til å seie at her i Noreg er homosaka vunnen, men så veit me så alt for godt at homohat framleis finst. I mange andre land, òg i Europa, er tilhøva for LHBT-personar svært vanskelege, det må me ikkje gløyme.

Korleis fekk du ideen til boka? Og var det noko som inspirerte deg til å utforske temaene i boka? Er det noko du har vore spesielt oppteken av å formidle?

Det var ein hovudgrunn til at eg ville bli forfattar: Eg ville fortelje kva det gjer med eit menneske å vekse opp vennelaus og sosialt utestengd, for eg tykte ikkje eg fann nett det temaet i den oppvekstlitteraturen som elles er utgjeven. Den første boka handla om å bli halden utanfor av dei andre borna, den andre boka om å vera einaste barn i familien og om å ha ei kontrollerande mor, og den tredje boka handla om røynsler frå eit arbeidsliv der “spelet” og “overflata” har alt for stor rolle. Etterkvart kjende eg at det måtte komma ei fjerde bok som – frå pensjonisten sin synsstad – konkluderte heile utanforskapsproblematikken. Og enda så “upassande” det måtte vera for ein forfattar å seie det, så var ei viktig drivkraft for å skrive denne boka at eg opplevde utanforskap i den litterære verda òg. Eg har kjent meg utanfor i så mange samanhengar, men var ikkje budd på dette enda ein gong. At eg som forfattar ikkje skulle bli meld i riksaviser, ikkje bli beden om å lesa på arrangement o.likn. var skuffande, og det såra byrgskapen min. Ut frå dette måtte konklusjonen bli å trekkje seg attende, snøstrimestilt.

Attåt dette er jo “dei tre kjærleikane”; til Gud, til sauene og til mannen min, gjennomgangstema i heile forfattarskapen min.